This is Norwegian refugee policy.Esta es la política de refugiados de Noruega. Artikkel fra Stavanger aftenblad, jeg leser atikelen med sorg i hjertet.

http://www.aftenbladet.no/meninger/medieblikk/A-for-anstendighet-2941065.html#.T1sc6HlHLvg

Dette er Norsk flyktninge politikk.
This is Norwegian refugee policy.Comment: In the narrow and comfortless rooms at Norwegian asylum center is home to about 450 children who have been in Norway for more than three years. The most forsteinete part of the Labour Party will throw them out, often to dictatorships such as Ethiopia or unstable countries like Afghanistan and Iraq. Audun Lysbakken fought for them to join.In a more humane world would also Minister of Justice Grete Faremo been pressured to resign.He has won such a battle before. In 2004, during the second Bondevik Government, the Parliament adopted a temporary regulation that gave children under 18 who had been in Norway for longer than three years and received a final rejection, the right to be. The same was their parents. 104 families were tested again after this regulation, 102 were granted. Among the four proposers were Audun Lysbakken and Magnhild Meltveit.In a more humane world would also Minister of Justice Grete Faremo been pressured to resign. Not because she has broken the rules, but because she is so impossibly hard to keep them. Yet there is a cold gust through the room every time I pick up the interview she gave to the Times on Monday morning, before all the journalistic energy was sucked into the black hole after Lysbakken.In Bergen, fighting people for Nathan. He fills the seven-year 1 May, has never lived anywhere else than in Norway, playing football on the Arna-Bjørnar and keep with fire. Parents have been in Norway for 10 years, worked and paid taxes. 15. March, next Wednesday, the entry's new extradition treaty with Ethiopia into force. There will Faremo send Nathan. The Times she says: - I want to hold parents responsible for their children's lives put on hold.Rights of the Child says otherwise: "The state is responsible to put children rights into practice." Grete Faremo is responsible for the rights Nathan has. The Convention states that the child should be "a primary consideration" in all actions concerning children, even when made by administrative agencies or legislative authorities.In an excellent comment writes the online newspaper editor Gunnar Stavrum: "Many of the asylum centers have children who receive psychiatric help. Children and Inclusion Audun Lysbakken should be commended for addressing the problems, and he has instructed the UNE and UDI to be suspended for some national cases involving children with unclear identity (paperless). " The comment was published at 11.20 on Monday. The clock began Lysbakken 12:38 press conference. There was no one asked what is happening now with the battle for the paperless children.Last summer, Norway was convicted in the European Court of Human Rights for failing to put sufficient emphasis on the Convention in an expulsion. Faremo has a card that trumps the judges in Strasbourg: "Immigration Regulatory considerations (are) also fundamental in the assessment," she said to the Times.How many basic reasons it is possible to have the same time? And why is it that the Labour Party's fear of losing voters to Progress Party, a fear that is not protected by any convention, stands over Nathan's right to live in the only country he knows? Now it appears even with the Progress Party that it goes too far. In VG Wednesday suggested the party's immigration policy spokesman, Morten Ørsal Johansen, the Norwegian Directorate of going through all the issues again. "It is possible to show discretion and pay attention to kids and their situation," he said.It is of course possible, but it's a lousy way to attack the problem. The less discretion as needed to protect children's rights, the better. The Parliament adopted regulations in 2004 struck indirectly determined that there is a limit on the rampage with children, and that the limit in each case is reached after three years. In the course of three years creating a child a new life, learn Norwegian, relate to friends, school and Arnar-Administrator or Sandnes Ulf.Respect for a child's integrity can be formulated simply: Can not the authorities to solve an asylum case for 36 months, the child has the right to remain. The deadline must, of course, run from the day the child comes into the country (or world, if born here), not from the date stamp for final rejection. Sweden, Spain, Italy, Greece and the Netherlands have implemented amnesty for undocumented immigrants who have been in the country over a certain time. Are they better off than us?Both Grete Faremo and Jens Stoltenberg has promised that the much-delayed white paper on "Children on the run" to come before the summer. Faremo admitted that the delays, not least due to the resistance of SV. Audun Lysbakken has thus managed to give the 450 children a time of grace for several months. It may prove to be enough. It builds up a fact increasingly powerful pressures from below: UDI has requested that the interests of the child must count more. Hordaland Labour Youth call for the treatment of Nathan "unjust and inhumane." Stavanger Labor demand amnesty ("regularization") for the time remaining asylum seekers. The chairman, Tore Nordtun, says that "this government must find out." His government.While the Labour Party are looking for their lost dignity, there can keep the pressure. We can look for the callous rejection letters, chasing the sms one where the Secretary of State Paul Lønseth told not to give a child the little finger, and entitled to require any mailer who neglect Amnesty, the UN High Commissioner for Refugees, Noah and Save the Children. We can pretend that 450 legal orphans is as important as a self-defense courses for girls, and see what happens.
Kommentar: I de trange og utrivelige rommene på norske asylmottak bor det rundt 450 barn som har vært i Norge i mer enn tre år. Den mest forsteinete delen av Arbeiderpartiet vil kaste dem ut, gjerne til diktaturer som Etiopia eller ustabile land som Afghanistan og Irak. Audun Lysbakken kjempet for at de skal få bli.
I en mer human verden ville også justisminister Grete Faremo blitt presset til å gå av.
Han har vunnet en slik kamp før. I 2004, under den andre Bondevikregjeringen, vedtok Stortinget en midlertidig forskrift som ga barn under 18 år som hadde vært i Norge lenger enn tre år, og fått endelig avslag, rett til å bli. Det samme fikk foreldrene deres. 104 familier ble prøvd på ny etter denne forskriften, 102 fikk oppholdstillatelse. Blant de fire forslagsstillerne var Audun Lysbakken og Magnhild Meltveit Kleppa.
I en mer human verden ville også justisminister Grete Faremo blitt presset til å gå av. Ikke fordi hun har brutt reglene, men fordi hun er så urimelig hard til å holde dem. Ennå går det et kaldt gufs gjennom rommet hver gang jeg henter fram intervjuet hun ga til Dagsavisen mandag morgen, før all journalistisk energi ble sugd ned i det svarte hullet etter Lysbakken.
I Bergen kjemper folk for Nathan. Han fyller sju år 1. mai, har aldri bodd noe annet sted enn i Norge, spiller fotball på Arna-Bjørnar og holder med Brann. Foreldrene har vært i Norge i 10 år, arbeidet og betalt skatt. 15. mars, neste onsdag, trer Norges nye utleveringsavtale med Etiopia i kraft. Dit vil Faremo sende Nathan. Til Dagsavisen sier hun: – Jeg ønsker å holde foreldrene ansvarlige for at deres barns liv settes på vent.
FNs barnekonvensjon sier noe annet: ”Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet”. Grete Faremo er selv ansvarlig for de rettighetene Nathan har. Konvensjonen sier at barnets beste skal være ”et grunnleggende hensyn” ved alle handlinger som berører barn, også når de foretas av administrative organer eller lovgivende myndigheter.
I en glimrende kommentar skriver Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum: ”Svært mange av asylmottakene har barn som får psykiatrisk hjelp. Barne- og inkluderingsminister Audun Lysbakken skal ha ros for å ta tak i problemene, og han har nå instruert UNE og UDI om å stille i bero en del statsborgersaker som gjelder barn med uklar identitet (papirløse)”. Kommentaren ble publisert klokken 11.20 mandag. Klokken 12.38 begynte Lysbakkens pressekonferanse. Der var det ingen spurte hva som nå skjer med kampen for de papirløse barna.
I fjor sommer ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for ikke å ha lagt tilstrekkelig vekt på Barnekonvensjonen i en utvisningssak. Faremo har imidlertid et kort som trumfer dommerne i Strasbourg: ”Innvandringsregulerende hensyn (er) også grunnleggende i vurderingen”, sier hun til Dagsavisen.
Hvor mange grunnleggende hensyn er det mulig å ha samtidig? Og hvorfor er det slik at Arbeiderpartiets frykt for å miste velgere til Fremskrittspartiet, en frykt som ikke er beskyttet av noen konvensjon, står over Nathans rett til å leve i det eneste landet han kjenner? Nå synes til og med Frp at det går for langt. I VG onsdag foreslo partiets innvandringspolitiske talsmann, Morten Ørsal Johansen, at Utlendingsdirektoratet går gjennom alle sakene på ny. ”Det er fullt mulig å vise skjønn og ta hensyn til unger og deres situasjon”, sa han.
Det er selvfølgelig fullt mulig, men det er en elendig måte å angripe problemet på. Jo mindre skjønn som må til for å ivareta barns rettigheter, desto bedre. Den forskriften Stortinget vedtok i 2004 slo indirekte fast at det går en grense for herjing med barn, og at den grensen i hvert fall er nådd etter tre år. I løpet av tre år skaper et barn seg et nytt liv, lærer seg norsk, knytter seg til venner, skole og Arnar-Bjørnar eller Sandnes Ulf.
Respekten for et barns integritet kan formuleres ganske enkelt: Klarer ikke myndighetene å løse en asylsak på 36 måneder, har barnet rett til å bli værende. Fristen må selvfølgelig løpe fra den dag barnet kommer til landet (eller til verden, hvis det fødes her), ikke fra stempeldato for endelig avslag. Sverige, Spania, Italia, Hellas og Nederland har gjennomført amnesti for papirløse innvandrere som har vært i landet over en viss tid. Har de bedre råd enn oss?
Både Grete Faremo og Jens Stoltenberg har lovet at den sterkt forsinkete stortingsmeldingen om ”Barn på flukt” skal komme før sommeren. Faremo innrømmer at forsinkelsene ikke minst skyldes motstanden fra SV. Audun Lysbakken har altså klart å gi de 450 barna en nådetid på noen måneder. Det kan vise seg å være nok. Det bygger seg nemlig opp et stadig kraftigere press nedenfra: UDI har bedt om at hensynet til barnet må telle mer. Hordaland AUF kaller behandlingen av Nathan for ”urettferdig og inhuman”. Stavanger Ap krever amnesti (”regularisering”) for lengeværende asylsøkere. Lederen, Tore Nordtun, sier at ”dette må regjeringen finne ut av”. Hans regjering.
Mens Arbeiderpartiet leter etter sin tapte anstendighet, kan pressen holde trykket. Vi kan lete etter de ufølsomme avslagsbrevene, jage de sms-ene der statssekretær Pål Lønseth får beskjed om ikke å gi et barn lillefingeren, og kreve utlevert alle mailer som neglisjerer Amnesty, FNs høykommissær for flyktninger, Noas og Redd Barna. Vi kan late som om 450 rettsløse barn er like viktig som et selvforsvarskurs for jenter, og se hva som skjer.